Bendik Giske (NO/DE) er en artist og saksofonist som utrykker seg med kroppslighet, sårbarhet og utholdenhet. Hans album Surrender (Smalltown Supersound) ble mottatt med entusiasme av internasjonal presse og publikum da det kom tidlig 2019 med remixer av amerikanske Total Freedom, Lotic, britiske Rezzett og norske Deathprod.

Giske tar for seg byggesteinene i elektronisk musikk og spiller det live, helt uten looping eller lignende, og omfavner sin menneskelige feilbarlighet. Han nevner Lindtrøms arpeggioer og Evan Parkers sirkelpust som referanser, og ved å kombinere disse ytterpunktene sammensmeltes frijazz og klubbmusikk. Som komponist har Giske skapt originale verker for dans og teater, og som utøver er han allsidig og trollbindende.

Surrender er en hypnotiserende debut som tar lytteren med på en ferd gjennom eufori og utforskertrang fra Berlins undergrunns klubbscene, berettet kun med saksofon og stemme såvel som et knippe velplasserte mikrofoner. Med pust, stål og muskler formidler Giske sine opplevelser gjennom saksofonen.

Giske har tidligere for eksempel sammenlignet sin opptreden med å overføre elektronisk musikk gjennom alle sine menneskelige feil, i likhet med å bli en maskin. Og med det andre albumet Cracks introduserer han et nytt sett med parametere for de automatiserte prosessene i muskelhukommelsen han kan jobbe med. Beslutningen om å samarbeide med produsent André Bratten og hans omfattende studio med elektroniske maskiner så Giske spille i det nye ‘resonante’ rommet i Brattens reaktive studio innstilt på hans originale lyder.

På en måte kan du kalle det generativ musikk – et begrep laget av Brian Eno for å beskrive musikk laget innenfor et sett med regler som stadig kan utvikle seg innenfor det systemet. Men her er de eneste algoritmene som reagerer på Giskes selvpålagte begrensninger (eller parametere)-som den tidligere nevnte sirkulære pusten. Som en praksis induserer det hos spilleren – og kanskje lytteren også – en slags endret tilstand, mer åpen for oppdagelse, og som en syklus av lyd trosser den tiden. Denne samtidigheten, eller utide, antyder teoretikeren José Muñoz ‘forestilling om “queer time”, som er en helt annen kronologi enn standard.

Hvis denne nye studio-som-et-instrument-prosessen har brakt Giske et skritt nærmere menneske-maskinen, er det også en måte å bygge bro mellom eller sprekk mellom de to. Denne typen liminal plass, ifølge Giske, er verdsatt: “The tracks wedge themselves into the cracks of our perceived reality to explore them for their beauty. A celebration of corporeal states and divergent behaviors”, forklarer han. Han innrømmer muntert å gruve tankeuniverset til Muñoz-spesielt boken hans Cruising Utopia-som inspirasjon, og de resulterende Sprekkene har en sensuell, dypt følt og dvelende skjønnhet med et snev av det overmenneskelige.