Mystic Braves står overfor det siste kapittelet i deres allerede omfattende karriere, og legemliggjør som ingen andre og fra Sør-California et tiår med overfylt kreativitet. En kreativitet som spenner fra fødselen av Hollywood på begynnelsen av 1900-tallet til den nye bølgen av gategarasjerock, som passerer gjennom ekstasen av ren åttitallspop fra Paisley Underground.

Og det er at de overgår, uten tvil, den haugen av garasjeband fra hele verden som desperat imiterer måtene deres utdaterte helter har. Mystic Braves dukker opp som et tydelig eksempel på autentisitet i rock and roll: deres skurrete utseende og lettvinte oppførsel er ekte utvekster av deres personlighet og bakgrunn, ikke vekkelsestaktikker i det hele tatt.

Mystic Braves-album er det beste eksemplet på denne arven. I The Great Unknown
(2018) tempererte de sine tidligere eksperimentelle dalianser, og slapp den eksotiske instrumenteringen til Days of Yesteryear (2015) og fuzztone-koblingene til Desert Island (2014) og deres debutalbum fra 2013, og ga opphav til uforglemmelige komposisjoner med en klassisk . Ikke det at Braves hadde forlatt rare, men rare var bare en annen farge i deres veldig prismatiske fargepalett.

I sangene til Pacific Afterglow, hans nye album, finner vi et fornyet konsept for kameratskap. Energien er til å ta og føle på i sangene og liveopptredenene deres, like fremtredende og naturlig som den kunstløse støyten som gjennomsyrer alle bevegelsene deres. Mystic Braves er klare til å gå videre.